DEPONIET ER ET EKSTREMT MILJØ
Naturen rundt oss er full av liv! Dette har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nysgjerrigheten på livsformene som omgir oss har gitt meg mye glede. Fugler var i mange år min hovedinteresse, men i godt voksen alder ble jeg først interessert i sommerfugler, og deretter andre insektgrupper.
Nå interesserer jeg meg mest for den mest mangfoldige insektgruppen som finnes i verden, nemlig parasittiske vepser. Disse dyrene lever av å ta livet av andre insekter. Deres livstrategi medfører et «våpenkappløp» mellom vert og parasitt. Evolusjonen har gjort at dette «våpenkappløpet» utløser tilpasninger i anatomi og strategier for å bringe artenes generasjoner videre, som igjen gir en enorm diversitet i artene. Dette er virkelig spennende! I tillegg har få mennesker jobbet med disse gruppene i Norge, det er derfor «enkelt» å gjøre nyoppdagelser. I deponiet på Sandbekk har jeg funnet flere arter som er nyoppdagelser i norsk fauna.
Sandbekk representerer mange miljøer og har samlet sett stor diversitet. Tvers over elva fra der Velferden er plassert er det flotte, varme skråninger med edelløvtrær og en rik planteflora med mange blomsterplanter. Når vi beveger oss oppover mot selve deponiområdet endres dette radikalt.
Deponiet er et ekstremt miljø på mange måter, det er et monolandskap bestående av sandkorn i én kornstørrelse, det vil si en ensartet sand. Selve sanden er næringsfattig og ustabil, noe som gjør det vanskelig for planter å etablere seg. For ca. 40 år siden ble det plantet ut flere ulike treslag i deponiet for å hindre sandflukt. Det finnes nå kun få plantearter her, og det er dem som har klart seg etter utplantingen. Samtidig er områdene rundt selve deponiet relativt uforstyrret etter at driften på Sandbekk ble lagt ned. I dette grenselandet er diversiteten av ulike vekster langt større.
-
Jarl Birkeland (fra Sokndal, nå bosatt i Stavanger) er amatørentomolog, og driver med systematisk kartlegging av insektfaunaen i Sokndal.
Naturen på Sandbekk er i endring, på vei tilbake mot en naturtilstand. Men slike endringer tar lang tid, kanskje 150-200 år, så vi er bare et lite stykke på vei. Grenseområdene er et matfat for flere av artene som lever i selve deponiet.
Som nevnt innledningsvis er naturen opportunistisk, livet prøver å fylle de nisjer som finnes. I deponiet finnes det nisjer som naturlig ikke ville forekommet i Sokndal, nemlig store ørkenlignende områder med bar sand. Det finnes mange arter som er tilpasset slike miljøer, arter som gjerne er knyttet til sandstrender, naturlige sandtak og rasmarker. Særlig sandstrender og naturlige sandforekomster er under press fra utbygging og annen menneskelig aktivitet, og paradoksalt nok finnes det truede arter på Sandbekk. Arter som står på den norske rødlisten som sterkt truet. Det er svært interessant hvordan disse artene har «funnet» Sandbekk, milevis fra der de naturlig forekommer. Hvordan finner slike arter fram? Det er viktig å ta inn over seg at alle artene som finnes i deponiet lever der på tross av oss mennesker, ikke på grunn av oss.
Hoplocryptus bellosus
Stilbops vetulus
Gelis melanocephalus