Møt Lydia May Hann
Møt Lydia May Hann, kostymedesigner og tekstilkunstner som har vært på residency på Velferden i april 2024!
I denne perioden jobbet hun med ull fra norsk villsau, donert av en lokal bonde fra Sokndal. Ullen fra norsk villsau regnes som “uønsket” og store deler av ullen som blir klippet hvert år kastes for å råtne eller brennes.
(se video med filteprosessen nederest på siden)
Selv skriver hun om sitt opphold:
“På Velferden funderte jeg på ullen parallelt med å ta inn gruvelandskapet og deponiet. Deponiet er et 6 millioner tonn monument til oppfattet verdi og offer; et tommelavtrykk fra presset av global handel, men også et symbol på et spesifikt, beriket og levende samfunn og fellesskap.
Under oppholdet på Velferden jobbet jeg med ullen spontant, absorberte kraften og fysikaliteten i landskapet og formidlet det gjennom mitt arbeide med filting, spinning og strikking. Ull som klippes fra en sau, beholder formen fra sauen og kan dermed filtes til en slags kopi av dyret - intakt med alle sine bergaktige variasjoner av farger og teksturer. Filteteknikken bevarer altså det som sauen selv vokste, og kombineres med det kunstneriske uttrykket fra naturen. Spinning og strikking er en behandling av fibrene; slik som titandioksid blir “spunnet” fra mørk stein, fra noe røft og skittent til noe hvitt, kontrollert og uniformt.
En del av denne prosessen er å skille den luftige ullen fra de lange dekkhårene som beskytter den norske villsauen mot elementene, men som også er kilden til deres avvisning fordi disse hårene er vanskelige å arbeide med. Å spinne med dekkhårene tar lengre tid og krever mer omsorg enn ull roving, men det er en påminnelse om ikke å avskrive avfallsproduktet hvis du kan.
Til slutt fant to historier veien inn i min periferi og trakk ut karakterer i ullen som avsluttet mitt besøk; øynene til fjellet som ser ned gjennom studio vinduet. Og hendene som klamrer seg til gruvearbeidernes fane i et universelt symbol på vennskap.
Ullen formet seg, filtet med hjelp av sand og tyngdekraften som slo den ned langs siden av deponiet (en anekdote; ullen må rulles omtrent 600 ganger for å filtes solid), og fant sine øyne i spekteret av toner i ullen. Fanehuset representerer kampen i samfunn bygget rundt et farlig slit, en forening knyttet til lidelse som er kjent for gruvearbeidere gjennom tidene, men også traumet som følger med tapet av det. Det er en hånd som strekker seg ut fra sanddynene og fra berget; en hånd som strekker seg etter hjelp, frelse, i takknemlighet eller vennskap, eller alle disse tingene på en gang, og Velferden er et sted der dens kall kan bli besvart."
Foto © Lydia May Hann
::::::::MER OM LYDIA MAY HANN:::::::
Lydia May Hann er en britisk tekstilkunstner og kostymedesigner som jobber med norsk ull for å engasjere seg i landskap og historier. Hun er nyutdannet fra MA Design-studiet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Som barnebarn av en gruvearbeider i County Durham er hun interessert i slitets spøkelser i landskapet og å finne måter å få frem historiene deres. Lydia har blandt annet utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo med et verk hvor norsk saueull var i sentrum.
